Tida har flydd forbi siden sist jeg skrev, da var jeg faktisk i tenåra... TIDA GÅR SÅ FORT! Forrige uke var jeg alt i fra en svensk sjarmis wingman på byen, til bursdagsbarn (hah) hos verts familien. Hos sistnevnte fikk jeg feira bursdag med svenske köttbullar, oreo-ostekake og jorbær. None too shabby, huh? Hele forrige uke tilbringte jeg i Atlanta med Christian, hvor vi kokkelerte norsk mat dagen lang. Blant annet risengrynsgrøt, tomatsuppe og pannekaker med jordbærsyltetøy sto på menyen. Var bursdagsuka si det! (Tror det faktisk skal bli godt å komme hjem snart, da jeg har hatt den samme drømmen 4 ganger i det siste; møtt på gardemoen med ferskt, ORDENTLIG brød med Norwegia. Jeg har vann i munnen, NAM!)
I tillegg fikk jeg både koselige skypesamtaler fra både kjæreste familien Fagerheim ,som hadde verta opp til selskap åkkesom med oreokake og alle hundene på plass, samt fra familien Chalk som hadde muffin med lys over dataskjermen. Teknologi kan være en finfin ting. Christian kommenterer forøvrig mye om dagen på at jeg starter de fleste setninger med "Back in the days..." Får håpe ikke en patetisk 20 års krise trenger seg på.
Soling i parken, sushi med venner og avslapning- vi har hatt en nok en herlig uke i storbyen! Flybillettene for neste stortur i mai er booka- Puerto Rico, watch out.
I morgen kommer Maren og Eivind til Millytown! Gleder meg masse! En ny spanande uke ahead.
Så my har skjedd siden sist jeg skrev. Jeg har vært på reisefot de siste ti dagene. You know, just for fun. Advarer sarte sjeler, dette blogginnlegget blir langt og bilderikt.
Forrige søndag kasta to trøtte sjeler seg på toget til flyplassen i Atlanta. Vips! To timer senere befant de seg I jazz byen New Orléans - jadda! En noe spontan tur kan man si, da vi ikke hadde noen planer eller sted å bo, noe man ikke skal ta lett bo når det er selveste Mardi Gras. Ørlite stressa med is i magen beina vi ut i paradegatene med sekken på ryggen og kameraet I hånda. Etter en times gange møtte vi på noen GRSP kjentfolk som var på hjemfarten, og de inviterte oss til krepsekalas hos noen slektninger av noen slektninger av hostfamilien til svenske Anders. Long story short: Christian og jeg endte opp med å være hele dagen med det unge paret Betsy og Kevin som eide huset, og deres vennepar Amy og Graham. Et bål, noen parader, masse mat og litt godt drikke senere hadde vi husrom hos Amy og Graham. I SENTRUM av selveste New Orléans, med eget bad og soverom samt at vi fikk låne sykler helt GRATIS. Aah, folk er så snille her at det skulle ikke vært mulig. Amy nevnte også forøvrig at vi hadde desperasjon i øynene.
Dette var det beste som kunne skjedd oss. I midten av alle herlighetene, fikk vi tilbringe tid med både GRSPs vi møtte og med folk fra New Orléans, som viste oss byens sjarm. Graham viste oss også sine private videoer fra hurricane Katrina, hvor han blant annet hadde filma, med en stor dose sjokk og en liten dose galgenhumor, gjensynet med nabolaget og barndomshuset som lå under vann. Sterkt og veldig interessant.
Vi vandret rundt i karneval kaoset fra morgen til kveld blant talentfulle kunstnere og gatemusikere. Vi spiste kreps i haugevis på hagefester og sykla gatelangs under paradene. Skal og nevnes at vi samla beads i haugevis da de kaster de ut fra paradeflåtene. På kveldene var det kaos i gatene, og vi så flere mindre pene bryster som slengte seg desperat rundt i folkemengden på jakt etter godkjennelse og de ekstra store beadsene. Hah, jeg har det på netthinna fortsatt, og der vil det forbli som et vakkert dog traumatisk arr fra festivaltilstanden I NO.
På selveste Fat Tuesday kom toppen på kransekaka. Jeg fikk melding om at svaret på skolene jeg hadde søkt på i England var kommet. Superspent sykla vi til en internettkafé, og midt i karneval kaoset fant jeg ut at jeg kom inn på University of Leeds!! JIPPI! Nå bærer det til England til høsten med Christian- nok et eventyr venter når dette kapittelet ender. Livet er bra!
Etter herlige dager i jazz byen satte vi snuta mot Atlanta, og allerede neste dag dro jeg ned til Pelham sør i Georgia på en GRSP conclave, mens Christian dro til Honduras på et veldedighetsprosjekt. I Pelham besøkte vi et State Prison, og fy søren for noen tøffe forhold! Blant annet gikk vi inn i en av isolasjonsbygningene, og fangene der bor alene på 2 kvadratmeters rom, får INGENTING å gjøre eller lese, får mat to ganger daglig og blir eskortert ut av cella kun to ganger i uka til en annen celle i 15 min hvor de får dusje. Inne her kunne de sitte opp til 2 år av gangen. Ikke rart de skrek og banka i vegger da vi kom, man må jo bli fullstendig gal, og de er jo gjerne litt smågale til å begynne med. Det var kun et av mange inntrykk fra fengselet. Ellers har vi vært på alligatorfarm, noe jeg ikke vet helt hva jeg syns om du.. Resten har vi golfa, ligget i sola, bada, og spilt tennis samt festa og underholdt. Finfine dager.
Nå er det en uke med skole (ernæring tentamen i dag gikk strålende!), så begynner springbreak. All is well.
